Leserinnlegg:

God dødshjelp er den ultimate livshjelp

  Foto: Privat

Meiningar

Stranda Kristeleg Folkeparti skrev i Nyss 9. mai : « I dag blir menneskeverdet trua i begge ender av livsløpet; respekten for det ufødde barnet er under press samtidig som krefter arbeider for å leggje til rette for aktiv dødshjelp».

Konklusjonen var at KrF ønsket å sette søkelys på at hvert menneske har en uendelig verdi. Selvsagt har livet en uendelig verdi, men når liv holdes i live hos en pasient i terminalfasen med uutholdelige smerter og all behandling er avsluttet? Hva da?

I vår tid er de færreste redde for selve døden, det ikke å eksistere, selv om de aller fleste klamrer seg til livet og finner glede i dagen og drømmer om enda bedre morgendager. Men det vi alle frykter er en livsavslutning i uutholdelig lidelse, under forhold vi kan oppleve som vedvarende nedverdigelse.

Allerede i 1998 skrev professor Stein Kaasa at omtrent 20 prosent av alle kreftpasienter vil ha smerter som er vanskelige å lindre, men likevel burde ikke dette være et argument for aktiv dødshjelp, for når behandlingstilbudet blir bedre, så vil dette problemet også kunne bli løst.

Alltid har politikerne sagt at de vil satse på bedre lindrende behandling, ja, den skal bli så god at det ikke skal være behov for noen å ønske dødshjelp. Pr 2017 har en by med nær 700 000 innbyggere hele 16 lindrende plasser til disposisjon.

Tiden har altså vist at det var lite grunnlag for denne optimismen, men Kaasa kan fortsatt ha rett. Så den som lider og skal dø i dag, kan jo glede seg til at i morgen blir det bedre.

La oss si at vi tok bort smertene fra 19,9 av de 20 prosentene. Men hva med den promillen som er igjen? Ganske få av dem igjen ville kanskje ha et ønske om dødshjelp? Er ikke de få da verd noe fordi vi kan lindre smertene til de aller fleste og fordi enda flere enn disse ikke vil ha dødshjelp? Er det ikke nettopp disse ytterst få som er igjen som problemet først og fremst er aktuelt for?

Jeg har stor respekt for mennesker som ønsker å holde ut all mulig, tenkbar lidelse i livets siste fase. Men er det riktig å kreve det av alle andre?

I løpet av få år har forkjempere for retten til en verdig død oppnådd å influere lovgivningen i flere land, nå sist i Spania. Livstestamentet har fått gyldig status. Retten til selvbestemmelse er noen steder blitt utvidet til også å gjelde tidspunktet for opphøret av en uutholdelig dødsprosess. Stadig flere innser at den positive utvikling av medisinsk teknologi også har en bivirkning: formålsløse og krenkende forlengelser av uhelbredelige tilstander.

Et britisk parlamentsutvalg som er ledet av tidligere justisminister og president i overhuset, Labour-politikeren Charles Falconer, går inn for at assistert selvmord blir legalisert i England.

Charles Falconer argumenterer slik for forslaget: « Uansett hvor god pleie som gis ved livets slutt, vil det være et lite antall mennesker som opplever uutholdelige lidelser i siste fase av sykdommen. Rammeverket vi foreslår, vil øke kvaliteten på den siste periode av disse menneskenes liv ved at de selv får bestemme når, hvor og hvordan de skal dø, samtidig som vi beskytter dem som ikke er mentalt i stand til å ta en slik avgjørelse eller risikerer å stå under et sosialt press for å avslutte livet».

Tidligere professor Jarle Ofstad i Bergen vil legalisere aktiv dødshjelp. Hans begrunnelse for dette standpunktet er at norske leger gir aktiv dødshjelp i dag, men de har gitt prosedyren dekknavnet «terminal sedering». Dette betyr i følge Ofstad at man avslutter behandlingen, stopper ernæringen og gir en dose morfin som gjør pasienten smertefri og bevisstløs. Dette opprettholdes inntil pasienten slutter å puste.

Videre sier Ofstad at terminal sedering utføres hver dag på norske sykehus og sykehjem. Norske og utenlandske undersøkelser viser at 70 prosent av folket vil tillate eutanasi eller aktiv dødshjelp. Men lovgiverne stritter imot, og svært få leger tør snakke om temaet, siden legeforeningen er sterkt imot aktiv dødshjelp. Jeg mener at man nå må lovfeste det man faktisk foretar seg og ikke stikke under stol hva man gjør.

Professor i teologi Hans Küng spør om hvorfor skal det være tillatt å la en pasient sulte eller tørste i hjel, som angivelig passiv dødshjelp, mens en overdose morfin er straffbar? Og konkluderer slik: «Dødshjelp er den ultimate livshjelp.»

Organisasjonen Kristne for eutanasi i Australia konkluderer slik: Alle som lider uutholdelig i en håpløs terminal fase bør ha rett til å velge en rask, fredfull og verdig død om det er deres siste ønske. Å nekte dem det er å benekte kristen nestekjærlighet og medfølelse.