Lesarinnlegg:

For det var ikke rom for dem i herberget

Jul: «For mange er livet en kamp hver dag året rundt. Man får ikke økonomien til å gå i hop. 125.000 barn vokser opp i fattigdom, bare i Norge, og køene foran «fattighusene» blir stadig lengre».  Foto: Unsplash.com

Meiningar

Debasish Mrigha, en nålevende amerikansk filosof og forfatter sier: «Livet er en gave, så lev det. Kjærligheten er rik, så del den. Begeistring er smittsom, så spre den». Under denne overflate lurer likevel lengselen etter noe annet, en lengsel etter å bli respektert, sett og elsket.

Adventstiden og julefeiringen viser at det kristne budskapet er godt forankret i vårt samfunn. Kanskje ser det ikke slik ut i den daglige dont. Men under de store høytidene ser vi behovet for noe større, noe utenfor oss selv. Noe å forankre våre liv fast til. De kirkelige handlingene på julaften hvor tusentall over hele landet søker fellesskapet og julens evangelium, er et godt eksempel. Og det som virkelig setter oss i god julestemning er når vi avslutter med «Deilig er jorden».

Men så leser vi, og opplever, at ikke alle har det slik, at jorden er så deilig. For mange er livet en kamp hver dag året rundt. Man får ikke økonomien til å gå i hop. 125.000 barn vokser opp i fattigdom, bare i Norge, og køene foran «fattighusene» blir stadig lengre. I tillegg er et stort antall mennesker, også unge, ensomme og lever i ensomhet. Mange fortviler over kjøpepress, prestasjonspress og med å bli akseptert for den du er. Vi kan alle gi våre bidrag til et varmere samfunn, rekke fram en åpen hånd til de som trenger din omsorg.

Mange mennesker faller utenfor fellesskapet og blir motløse. I juleevangeliet leser vi: «for det var ikke rom for dem i herberget». Daglig forer media oss med historier om de som faller utenfor. De som ikke får plass i «herberget». De som sliter med å få endene til å møtes. Forskjells Norge er et faktum. Ulikhetene øker. Hvor mange er det i Norge, ja, i hele verden som opplever å stå utenfor det samfunnet vi er født inn i, er en del av?

Dette er det dystre bakteppet ved inngangen til julehøytiden og et nytt år. Da er det gledelig å observere at noen bryr seg og tar et initiativ til å hjelpe de som strever i bygda vår, de som ikke kommer inn i «herberget». Det er når du gir, helst i kjærlighet, at du får titalls igjen – en eiegod følelse av å ha gjort noe nyttig. Det er dette vi kaller medmenneskelighet – ekte nestekjærleik. Gaver og penger, ja. Men kanskje like viktig er å gi av tiden din til andre. En telefon, et besøk? Vær raus, gi så det monner. Da vil du mest sannsynlig oppleve å få det mye bedre selv. Det avgjørende er at du fullt og helt er til stede. Og husk: «Det beste for et menneske er et annet menneske». Albert Schweitzer satte ord på nestekjærligheten i en av sine berømte taler: «Søk og se om det ikke er et eller annet sted noen, der du kan investere din medmenneskelighet». «Vi kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en», sa Moder Teresa.

Hva skal til for at vi mennesker kan leve godt sammen spør Kong Harald i sin nyttårstale og svarer:

Dette spørsmålet har uendelig mange svar. Men jeg tror ett er viktigere enn mange andre: Evnen til innlevelse i andre menneskers liv.

En av våre kardinaldyder er Prudentia, eller på norsk forsiktighet. I vår digitale verden er mange aktive på «fjesboka». Det blogges, snappes og tvitres. Forsiktighet er kanskje ikke det som er fremtredende på våre nye arenaer. Mobbing, selvforherlighet og arroganse preger de sosiale mediene og vi elsker oppmerksomhet. Det florerer med likes. Men er vi oppmerksomme på at med et tastetrykk kan vi skade ja, kanskje ødelegge et menneskeliv, eller sette folk opp mot hverandre. Tenk derfor forsiktighet neste gang. Vær varsom, diplomatisk og fremsynt. Vurder konsekvensene av dine skriblerier – prøv å gjøre det gode, vis respekt i omgang med andre. Gi plass til medmenneskelighet. Det er så lett å såre.

Jeg har sett verdens luksus og overdådig rikdom, men også ekstrem fattigdom. Vi lever i ett av verdens rikeste land. Det mest gjennomregulerte, med stor frihet, høy levestandard og demokratiske rettigheter andre kan misunne oss. Dette har vi oppnådd fordi vi har bygd opp en samfunnsmodell der det er mest mulig likhet i samfunnet. Dette forplikter oss til å være rause. Store ulikheter mellom innbyggere er grobunn for sosial uro. Derfor er likhet, god byrdefordeling og rettferdig fordeling av samfunnets goder fortsatt viktige prinsipper.

En ung kvinnes ruvende ord ved innsettelsen av ny amerikansk president, har kvernet rundt i mitt hode siden januar 2020: «For det er alltid lys, hvis vi bare er modige nok til å se det. Hvis vi bare er modige nok til å være det.» Modige nok til å være lys! Ikke søke, men være! Jeg ble vekket av en 22 år gammel, farget amerikansk poet, Amanda Gorman.

I løpet av 5 minutter bragte hun Amerika fra et mørke av pessimisme, til et strålende lys som viser inn i en ny tid. Hele verden fulgte henne med intens oppmerksomhet. USA var reddet fra et truende nederlag for demokratiet, konfirmert av en 22-årig etterkommer av slaveriet. Underveis sier hun: «Vi løfter ikke blikket mot det som står mellom oss, men det som står foran oss. Hun avslutter sin poetiske fremtidsvisjon slik: «Når dagen kommer går vi uredde ut av skyggen. Den nye soloppgangen blomstrer når vi frigjør den. For det er alltid lys. Hvis vi bare er modige nok til å se det. Hvis vi bare er modige nok til å være det.»

I sin nye bok «Gjestfrihetens kraft» av Per Arne Dahl setter han fokus på det å bry oss om hverandre. Han skriver om sin mor som alltid dekket på til en ekstra. Det kunne komme en fremmed på besøk. Vi må øve oss på å dekke bord til en ekstra. Mor mi hadde alltid litt ekstra i grytene. Det kunne komme nokon. Og det gjorde det ofte. «Det vi trenger er kortreiste gleder, en ny gammeldags gjestfrihet og et nytt fokus på å se hverandre og bry oss om hverandre hva enten det er naboer, slekt eller venner. Den norske gjestfriheten er på sparebluss», sier Dahl i et intervju.

En jente gikk i 3. klasse på barneskolen og de fikk en skriveoppgave. De skulle beskrive hva som kunne gjøre verden til et bedre sted. For en oppgave og utfordring til disse livsglade barna. Jenta spurte om hun kunne skrive: Verden blir bedre hvis vi er snillere med hverandre. For et klokt og smart barn, var min første reaksjon, og den var preget av stolthet. «Selvfølgelig kan du det. Skriv det, og bare det!», var svaret.

Tung tids tale av Halldis Moren Vesaas

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.

Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!

Jeg ønsker alle en velsignet og gledelig julehøytid, og et fremgangsrikt Nytt År.